Samvær

Den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, har rett til å være sammen med barnet. Og barnet har rett til å være sammen med begge sine foreldre. Det er dette som kalles samværsrett.

Det er opp til foreldrene å avtale hvor mye den forelderen som barnet ikke bor fast sammen med skal ha av samvær. Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige, kan spørsmålet om samvær løses av domstolene. Både mor og far kan reise sak om samvær, hvis de mener det er til det beste for barnet at det blir mer eller mindre samvær.

Domstolene er som hovedregel innstilt på at barn skal se begge sine foreldre så mye som mulig. Det skal derfor svært mye til for at det skal bli et begrenset samvær for samværsforelderen eller at det helt nektes. Dette fordi begge foreldrene er viktige for barnet, og det derfor normalt vil være til det beste for barnet å tilbringe tid også sammen med forelderen som barnet ikke bor fast hos. Det må være bevis for svært alvorlige forhold før samvær kan nektes, som eksempelvis vold, overgrep eller misbruk. I noen tilfeller kan også samvær under tilsyn være en løsning, eksempelvis der samværsforelderen har vært borte fra barnet på grunn av rusmisbruk eller lignende.

Samværsretten gjelder både når foreldrene har foreldreansvaret for barnet sammen, og når bare en av foreldrene har foreldreansvaret alene.

Omfanget av samværsretten – hvor mye samvær har man rett til?

I barneloven står det at «vanlig samvær», er å være sammen med barnet en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Barneloven er på dette punkt blitt noe utidsmessig, da dette ikke lenger kan kalles vanlig samvær. Det er som regel slik at foreldre finner praktiske løsninger, hvor de deler tiden med barna seg imellom på en best mulig måte. Foreldre står fritt til å avtale den ordning de mener er best for barnet sitt.

Det er ikke ett fasitsvar på hvor mye samvær som skal gjelde. Dette vil variere fra familie til familie, og ut fra hva som er best for barnet og hva som er den totale familiesituasjon. Som hovedregel er det best for barnet å ha god kontakt med begge sine foreldre, og samværene bør ikke bli for oppstykkede eller for korte. Foreldrene bør derfor prøve å legge til rette for gode løsninger som er praktiske og hvor barnet får være så mye som det er mulig og ønskelig med den forelderen barnet ikke bor med. Dersom foreldre bor nær hverandre, og det ikke er konflikter vil det meget ofte være best for barnet med like mye tid hos begge foreldrene. Ved lang reisevei vil det ikke være så lett med omfattende samvær, der barna har begynt på skolen. I slike tilfeller vil det ofte være naturlig at den som har samvær får mer tid med barna i feriene.

Det kan avtales, eller retten kan fastsette, at barna skal ha samvær opptil halvparten av tiden med forelderen som barnet ikke bor fast med. En 50/50 ordning vil si at foreldrene deler tiden med barnet likt, og normalt innebærer en slik ordning at barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene. En 50/50-ordning fungerer ikke for alle.  Eksempelvis kan en 60/40 eller 70/30-ordning, som innebærer at barnet da er 40 % eller 30 % av tiden med forelderen barnet ikke bor fast hos, også være gode alternativer.

Forskjellen mellom fast bosted og samvær – beslutninger i barnets liv

Der foreldre avtaler en 50/50-samværsordning vil ikke dette skille seg tidsmessig fra ordningen med delt fast bosted, hvor barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene. Det er likevel en viktig forskjell mellom delt fast bosted og en 50/50 samværsordning – og det er foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Ved delt fast bosted skal foreldrene, treffe viktige beslutninger i barnets dagligliv sammen. Ved en 50/50-samværsordning kan derimot forelderen hvor barnet bor fast treffe slike viktige avgjørelser alene.

Samværsforelderen kan likevel ta alle beslutninger som følger av det å være sammen med barnet, på slik linje med forelderen som barnet bor fast hos. Dette gjelder beslutninger om for eksempel mat, påkledning, leggetid, lekser, stell mv. Det betyr at når barnet er hos hver av foreldrene, er det denne forelderen som bestemmer hvordan slike mer praktiske ting skal gjøres. Forelderen som barnet bor fast hos kan dermed ikke legge seg opp i at barnet legger seg senere når barnet er hos den andre eller lignende. Dette gjelder uavhengig av hvor omfattende den gjeldende samværsordning er.

Samvær - mistet kontakten med barnet, eller ikke hatt kontakt på en stund

I noen tilfeller kan den forelderen som barnet ikke bor fast hos, ha mistet kontakten med barnet og dermed ikke hatt kontakt med barnet på en stund. Dette kan skyldes forskjellige forhold, for eksempel at forelderen har meldt seg ut av barnets liv, at foreldrene har hatt store konflikter eller at forelderen har bodd i utlandet en periode mv.

Der en slik fraværende forelder ønsker å ha samvær og fremsetter krav om det, kan dette være en utfordrende situasjon for bostedsforelderen og for barnet. En foreldre som har vært ute av barnets liv lenge, kan ikke avvises kun begrunnet i dette fraværet. Samtidig er det lite tilrådelig å iverksette en samværsordning uten et grundig forarbeid hvor barnet blir gitt mulighet til å forstå og venne seg til at den fraværende forelderen vil ha kontakt.

I slike situasjoner vil det ofte være hensiktsmessig med å begynne med korte møter og en gradvis opptrapping av kontakten mellom barnet og samværsforelderen. det kan også være hensiktsmessig at slike møter mellom barnet og samværsforelderen skjer med tilsyn fra en barnet er komfortabel med. Dette er viktig for at barnet føler trygg, og kan venne seg til endringen med mer tid sammen med samværsforelderen.

Foreldrenes ansvar for at barnet har samvær med forelderen – hva gjør man dersom bostedforelderen hindrer samvær?

Begge foreldrene har et ansvar for at barnet har samvær med forelderen som barnet ikke bor fast hos. Dette er det viktig at begge foreldrene etter beste evne legger til rette for samværet, og samarbeider om dette.

Samværsforelderen bør ikke avlyse samvær med barnet, med mindre foreldrene har gode grunner for å avlyse eller utsette samværet. Det vil være en stor skuffelse for barnet om samvær ikke gjennomføres slik barnet er innstilt på, og det kan oppleves som spesielt vanskelig for barnet dersom samværsforelderen avlyser samvær flere ganger. Barn har et særlig behov for forutsigbarhet og kontakt med begge sine foreldre, og dette gjelder spesielt i tiden etter et samlivsbrudd som for de fleste barn er en spesielt vanskelig tid.

Den forelderen som skal ha samvær med barnet, skal også gi den andre forelderen beskjed i god tid dersom samværet ikke kan gjennomføres som avtalt eller det må utsettes. Dette er viktig fordi forelderen da kan forberede barnet på at barnet ikke skal til den andre forelderen likevel. Det bør også gis beskjed i god tid til den andre forelderen, slik at vedkommende skal få muligheten til å endre planer eller finne en løsning på det at samværet avlyses eller må utsettes. Generelt kan det sies at det bør gis beskjed god tid i forveien dersom samværet gjelder et lenger feriesamvær, slik at kan legges nye ferieplaner.  Der samværet ikke kan gjennomføres, bør foreldre sammen bestrebe seg på å finne et senere tidspunkt hvor samværet kan tas igjen.

Den av foreldrene som har foreldreansvaret alene eller som barnet bor fast hos, har også et ansvar for at samværet mellom barnet og den andre forelderen gjennomføres. Forelderen som har barnet boende hos seg skal derfor ikke legge hindringer i veien for samværet. For eksempel kan ikke samvær nektes eller utsettes uten en meget god grunn for dette.

Hvis den barnet bor hos hindrer samvær kan det medføre at bostedsforelderen blir ilagt tvangsbot. Dersom vilkårene for dette er til stede betyr det at bostedsforelder blir ilagt en bot hver gang samværet hindres, og det samlede bøtekravet inndrives av myndighetene. I visse tilfeller der bostedsforelder undergraver samværsordningen over tid, kan det gi grunnlag for å fremme krav om å endre bostedsordningen for barnet, slik at samværsforelder overtar som bostedsforelder.

Hvem skal hente og bringe barnet ved samvær, og dekke reisekostnadene?

Foreldre kan selv avtale hvem som skal hente og bringe barn til og fra samvær, og avtale stedet hvor barnet levering, for eksempel i barnehagen eller på skolen. Hvis man ikke klarer å bli enige om slike ting, vil dette løses ved at partene finner et kompromiss i en megling hos familiekontoret eller hos advokat. Dersom foreldre ikke klarer å finne kompromisser der de er uenige, vil domstolene kunne bestemme hva som skal gjelde. Det er en forutsetning at begge foreldre bidrar til praktiske løsninger og bidrar ved levering og henting.  

Der foreldre bor noe lenger unna hverandre, vil det normalt påløpe kostnader til reise i forbindelse med samvær. For eksempel til flybilletter, eller bensin dersom barnet kjøres til den andre forelderen. Foreldre står fritt til å avtale hvordan reisekostnader skal deles mellom dem. Dersom foreldre ikke blir enige om deling, er lovens hovedregel at reisekostnadene skal deles mellom foreldrene forholdsmessig etter størrelsen på inntekten til hver forelder. Det betyr at den forelderen som har høyest inntekt vil måtte dekke mer av utgiftene til reise enn forelderen med lavere inntekt.

Samvær under tilsyn

I noen tilfeller vil det være aktuelt at det avtales eller at domstolen fastsetter vilkår for samværet mellom barnet og forelderen. Ett slikt vilkår kan være tilsyn under samvær. Samvær under tilsyn betyr at en annen person er til stede under samværet, for å forsikre seg om at alt får riktig for seg. Tilsyn under samvær på denne måten, er bare aktuelt i mer spesielle situasjoner, der det er fare for vold, rus, hvor det er fare for at forelderen tar med seg barnet til utlandet, psykiske lidelser hos forelderen eller lignende.